Is-slottet av Tarjei Vesaas

Is-slottet ble utgitt i 1963, og for denne romanen fikk Tarjei Vesaas Nordisk Råds litteraturpris.

I Is-slottet møter vi Siss og Unn som begge står på pubertetens terskel. Etter morens død flytter Unn til moster som bor i samme bygd som Siss. Unn og Siss føler en sterk dragning mot hverandre, og de er i ferd med å etablere et intenst vennskap da Unn blir trukket mot is-slottet og forsvinner. ...

Is-slottet er den type roman der du må tolke mye selv underveis. Vesaas skrev selv dette til en ung jente som spurte ham om boken: ” Den dype meningen med Is-slottet er for skøyri til at eg kan legge ut om det, eg berre øydelegg det. Du som er jente forstår det kanskje betre enn eg jamvel. Syntest ei bok skal vera hemmeleg når ho er god”(…). Forholdet mellom Unn og Siss er åpent for tolkning. Noen leser en roman om to unge jenter som er usikre på egen seksualitet, andre leser om et sterkt og intenst vennskap mellom to unge jenter på vei inn i puberteten. Hvorfor Unn forsvant er også et spørsmål som vi ikke får et klart svar på. Språket i Is-slottet vil jeg karkaterisere som enkelt, men da i positiv forstand. Handlingsgangen og spørsmålet om hva som egentlig skjer er derimot ikke like enkelt, og er som sagt åpent for tolkning.

Innføring av Fffff (bare luft). Hva gjorde vi? Hvordan gikk det?

I 2.klasse er det bokstavlæring som er in. Klassen jeg er i kjører samme bokstavprogram på innføringen av alle bokstavene. Jeg hadde ansvaret for innføringen av bokstaven f, og det er disse to timene du nå skal få høre om! Gleder du deg ikke? Er du ikke spent på hva vi gjorde og hvordan det gikk? Kanskje får du høre en historie om hvordan jeg virkelig dreit meg ut!:-) Eller kanskje ikke…

Jeg startet timen med å snakke med elevene om sidene der f er presentert i leseboka. På de fleste andre bokstavsidene i leseboka er det illustrasjoner av ulike miljøer tilknyttet den aktuelle bokstaven. Dette er ikke tilfellet på f. Her ligger fokuset på objekter som begynner på f; fallskjerm, flue, fly osv. Siden det fortellende elementet i denne illustrasjonen ikke er så synlig syns jeg det var vanskelig å få noe særlig ut av ungene på akkurat dette. De så jo en flue og et fly, men klarte ikke å sette dette inn i en kontekst og fortelling. Jeg valgte å legge mer vekt på lesetrening samt øvelse i å finne f isteden. Elevene skulle finne noe som hadde f i seg på f-sidene, og jeg skulle skrive opp disse på flip over. Jeg spurte så hver enkelt hvor f var i ordet; først, i midten eller sist? Deretter leste vi ordene i kor. Dette syns jeg er en grei måte å gjøre det på. Alle elevene klarte å være med, og jeg vil tro alle følte at de mestret oppgaven. Det så i hvert fall sånn ut!

Neste punkt på programmet var bokstavhuset. Jeg tegnet et hus med fire linjer på tavla. Vi deler huset inn i loft, stue og kjeller. Den store lese-f``n bor på loftet og i stua. Hvor bor så løkke-f? Jo, i alle tre etasjene! Imponerende! Etter dette var det sporing som stod for tur. Vi sporer bokstavene i lufta, på låret og på ryggen til naboen. Poenget med dette er at elevene skal få bokstavene og følelsen av å skrive de mer ”inn” i kroppen. Det å skrive en liten løkke-f er slettes ikke lett. Å forme en løkke-f i plastelina er kanskje enda vanskeligere, men det var faktisk noen som klarte dette helt utmerket! Jeg så at dette kunne være komplisert for mange, og sa derfor at alle måtte lage stor F, men at løkke-f var valgfri.

For at elevene skal lære å kjenne igjen bokstavene, samt gjøre noe praktisk skulle de så klippe ut bokstaven f fra ukeblader. Dette syns jeg gikk greit for seg, men det var et problem som dukket som jeg ikke hadde tenkt på. Noen av elevene klippet ut lesebokstaven ”t”. Denne ligner jo f, så dette er forstålig. Etter at jeg tok dette opp med alle elevene samlet så det ut til at de hadde fått med seg den lille, men så viktige forskjellen. Siste punkt på programmet er løkkeskriftboka. Her er det varierte oppgaver; å spore på bokstaver, å finne bokstavene i en tekst, å skrive enkle bokstaver, samt til slutt å skrive enkelte ord som for eksempel ”fe” med løkkeskrift. Ordene som elevene skal skrive inneholder da selvfølgelig bare bokstavene de har lært før: i, s, o, l, a og m.

Når det gjelder tilpasset opplæring er det veldig godt ivaretatt i norskfaget. Alle elevene får tilpassede leselekser hver dag. På min praksiskole bruker de et system med lesekort i fargene grønn, rød, blå og gul. Disse har så alle nummer fra 1 til 7. Dette er et system som jeg syns gjør det lett å finne ut hvor elevene ”stopper”, altså hvor de sliter. Etter lesekortene får elevene små bøker tilpasset deres eget nivå. Den tilpassede opplæringen når det gjelder bokstavprogrammet spesielt går mest på det at noen elever slipper å skrive ord med løkkeskrift. Ellers føler jeg det er viktig som lærer at jeg tilpasser meg hver enkelt elev når jeg snakker med de i ringen. For noen som aldri rekker opp hånda, eller er veldig urolige innebærer dette for eksempel at jeg peker på fallskjermen i boka og spør de hva det er. Man må finne noe som en er nesten 100% sikker på at de kan svare på! Fokuset må hele tiden ligge på at elevene skal føle trygghet. Jeg spør selvfølgelig aldri elever om noe hvis jeg ikke tror de kan svare!

Hvordan gikk så denne timen? Vi fikk i hvert fall gjort det vi skulle! Samtalen i ringen først syns jeg gikk veldig bra. Elevene var ivrige, men rolige. Da vi skulle gå fra ringen til pultene begynte derimot problemene. Hva skulle de gjøre? Hva skulle de gjøre etter at de formet plastelina? Vel, jeg sa det en gang i ringen i klasserommet og trodde det var nok. De har hatt programmet mange ganger før, samt står hele programrekkefølgen med store bokstaver på tavla. Det jeg ikke hadde tenkt på var at det hadde vært høstferie. Tydeligvis skikkelig høstferie! Flere hadde rett og slett glemt store deler av bokstavprogrammet, og uerfaren som jeg var forutså jeg altså ikke dette. Det å få kontakt med 25 elever som sitter spredt rundt og jobber på grupper i klasserommet er slettes ikke lett. Jeg måtte prøve noen ganger før de til slutt hørte da jeg stilte meg opp på en benk og tok ”1,2,3, HYSJ”. I ettertid har jeg oppdaget at lyttestilling (som Pia er skikkelig god på) og lim på leppene fungerer mye, mye bedre. I hvert fall for min del. Det handler om å finne en fremgangsmåte som en trives med, og som en føler at en kan være seg selv med. Hvis du ikke føler deg vel med en trall, så vær så snill; dropp det! Til dere som har vært på ungdomsskole: har dere noen lure triks å komme med for å få klassen stille eller få deres oppmerksomhet ved beskjeder? Selv husker jeg nesten bare ”hold kjeft” fra lærerne på ungdomsskolen. Dette ”funket” nok et par ganger, men hvis man vil unngå at elevene ler og hvisker om en i timen (eller gjør de dette uansett???) tror jeg ikke denne måten å få stillhet på er veldig smart. Eller hva?

- Elisabeth

Sammenhengende...Løkker...Når? Hvorfor?

Den siste tiden har jeg lest flere innlegg, i blant annet bladet ”Utdanning” der foreldre er bekymret for hvordan det skal gå med poden når han/hun skal lære å skrive sammenhengende i 1. eller 2. klasse. Jeg er nå i praksis i 2.klasse, og må innrømme at jeg selv ble overrasket da jeg så at elevene lærer små løkkeskriftbokstaver parallelt med de store skrivebokstavene. I ettertid har jeg fortstått at dette slett ikke er uvanlig. Hvorfor har denne endringen kommet i skolen de siste årene? En virkelig god grunn må jo finnes! Hva sier ”ekspertene” om fordelene med innlæring av sammenhengende skrift så tidlig i skolegangen?

Manglende nødvendig finmotorikk er kanskje et av de sterkeste argumentene for at sammenhengende skrift bør vente for enkelte 6- og 7-åringer. Tilpasset opplæring er et viktig stikkord i denne diskusjonen. Jeg skal ikke påstå at jeg har mye erfaring på området, men mitt inntrykk er at det er slik at enten lærer alle eller ingen i en klasse å skrive sammenhengende i 1. eller 2. klasse.(Noen helt spesielle unntak finnes selvfølgelig.) Hva med de elevene som ikke er modne for å lære sammenhengende skrift, skal ikke de få en tilpasset skriveopplæring som står til deres forutsetninger? Eller skal det være sånn at alle på død og liv SKAL skrive sammenhengende, og at vi må regne med at en viss prosentandel i klassen mister motet og lysten til videre bokstav- og skrivelæring? Skal vi rose de elevene som ikke er modne for ”kråketegnene” deres og late som ingenting? De klarer det nok engang…

Elever i dag møter ofte fire utgaver av samme bokstav, to skrivebokstaver og to lesebokstaver. Hvordan disse bokstavene gjennomgås rent praktisk varierer fra lærer til lærer. I min praksisklasse skal elevene på sikt skrive løkkeskrift, og de lærer nå å skrive stor lesebokstav og liten løkkebokstav. For mange elever vil det være forvirrende å møte fire ulike bokstavformer tidlig i lese- og skriveopplæringen. De skal lære hvordan bokstavene ser ut, hvilken lyd de har og hvordan de skrives. I mange tilfeller tror jeg ikke det er pedagogisk riktig å putte inn så mange nye læringsmomenter på en gang. Bør ikke også elevene få føle at det er en sammenheng mellom det de leser og skriver? Vis meg den læreboken, avisen eller barneboka som er skrevet med løkkeskrift! Skal ikke elevene lære å lese det de selv skriver? Elevene lærer heller ikke å skrive de små lesebokstavene, og når de kommer til leseboka vil flere ha problemer med å lese disse bokstavene fordi de ikke har gjennomgått de på tavla slik de har gjort med de små løkkeskriftbokstavene. Slik sett mener jeg det er uheldig at det ikke er større sammenheng mellom den grunnleggende lese- og skriveopplæringen.

Da jeg selv var ”liten” kan jeg huske at jeg skrev en del utenom skole og lekser. Dette kunne være alt fra navn på alle jeg kjente til små fortellinger. Denne spontane skriving tror jeg kan stå i fare i den lange perioden den sammenhengende skriften innføres. Noen elever vil oppleve at det de har lært før og utenom skolen ikke godtas, og dermed tro at sammenhengende skrift er eneste riktige skrivemåte. ”Den andre dagen” må anerkjennes og byggers videre på i skolen.. Slik vil man få med både motiverte elever og foreldre på veien.

Venter man for lenge med å innføre sammenhengende skrift kan dette også by på problemer. Elevene vil kunne være fastlåst i et usammenhengende skrivesystem som det vil være vanskelig å avlære. Det er også mer naturlig for håndbevegelsen vår å skrive sammenhengende. Bare se på de små barna som skriver border. De mestrer jo som regel det veldig bra! Det viser seg også, som Hekneby sier og som jeg selv også har opplevd i praksis; Det er bokstavformen elevene sliter med, ikke sammenbindingen. Spesielt for løkkeskrift er det likevel mange løkkebokstaver som er betydelig vanskeligere å skrive enn det trykkbokstavene er. Det får jeg nok merke da jeg i morgen skal innføre den lille løkke-F-en. Måtte virkelig øve meg litt der! Og tenk på det; Den bor både på loftet, i stua og i kjelleren. Det er det ikke mange som gjør!

Hvem skriver egentlig ordentlig løkkeskrift i dag? Mormor gjør det! Skal vedde på at du ikke kommer på særlig mange personer under 70 år. Eller hva? Nå tenker jeg ikke generelt på sammenhengende skrift, men spesielt på løkkeskrift med alle tenkelige løkker og ”snurrer”. En viktig årsak til mangelen på løkkeskrift er nok skolegangen selv, der hurtig skriving av notater og oppgaver blir viktigere jo lenger opp i systemet man kommer. Du tar deg vel ikke tid til løkkeskrift da du tar notater eller skriver eksamensbesvarelsen? Ikke når du skriver handleliste heller? Hva med når du skriver brev, da? Brev? Det skal jo skrives i Times New Roman med skriftstørrelse 12, det! Ok, nå kom jeg på en ting; Julekortet! Det skal helst være skrevet med fineste løkkeskrift! God jul og godt nytt år!

Løkkeskrift eller håndskrift generelt er altså ikke mye brukt i dag. Skriving på PC tar over mer og mer, også i skolen. Skriver man en jobbsøknad for hånd i dag blir man ofte kastet i søpla med en gang. Det blir tolket dit hen at man ikke mestrer pc (og heller ikke henger særlig med i samfunnsutviklingen eller er villig til å lære nye ting), noe som kreves i veldig mange jobber i dag. Håndskriften er selvsagt mer personlig enn en PC-skrift, og det er visst de mest utrolige ting noen mennesker kan lese ut av håndskriften din! (kanskje enda et argument for å ta i bruk PC-en da jobbsøknaden skal skrives…). Uansett mener jeg selvfølgelig ikke at vi skal droppe håndskriften helt, ”håndskriften er en del av oss selv - en forlengelse av kroppens naturlige rytme og bevegelse”, som Hekneby så fint sier det. Likevel er det jo noe å tenke på når det gjelder løkkeskrift. Hvorfor skal elevene bruke så mye tid på å lære en så avansert skrift når de ikke får særlig bruk for den uansett? Vanlig stavskrift/formskrift vil jeg tro er lettere å lære, samtidig som det er lettere å skive fort og dermed også bruke videre i skolegangen.

Hva med praksisklassen min, hvordan fungerer egentlig skriveopplæringen der? Jeg må innrømme at jeg ble positivt overrasket over hvor bra de fleste elevene skriver løkkeskriftbokstaver. Selv elever som jeg ikke trodde hadde forutsetningene inne skriver de vakreste løkker! Men, jeg ser også de som sliter! De som kanskje ikke er modne for løkkeskriften, som kanskje burde ventet… Eller det noe annet som er problemet? For noen vil kanskje løkkeskrift være et mareritt uansett når det innføres. Jeg mener at jeg selv ikke har erfaring nok til å vurdere om disse elevene burde ventet med løkkeskrift eller ikke. Det tar så altfor lang tid å lære elevene å kjenne. Sett fra en annen side skal en jo møte utfordringer i skolen! Det blir kjedelig hvis en alltid mestrer ting med en gang. Følelsen av å ENDELIG få det til etter mye slit er også viktig å oppleve.

Så hvordan skal man som lærer gjøre det? Sammenhengende skrift i 1.-2.- eller 3. klasse? Tilpasset opplæring! Ikke innfør noe barna ikke er modne for! Mange førsteklassinger er ikke modne for sammenhengende skrift noe vi som lærere bør respektere. I læreplanen for 2.klasse står det at elevene skal ” ta i bruk samanhengande skrift når dei har automatisert samanhengen mellom lyd og bokstav, og det fell naturleg for dei ”. Dette betyr at de skal lære sammenhengende skrift når de har lært å lese. Det er altså ikke noe krav i læreplanen om at elevene skal lære sammenhengende skrift i 2.klasse. I min praksisklasse har læreren innført løkkeskrift i 2.klasse, og det fungerer jo det! Jeg ser likevel mange ”farer” med å innføre den sammenhengende skriften for tidlig. Den dårlige sammenhengen det da blir mellom lese- og skrivebokstavene er et motargument, ikke-utviklet nødvendig motorikk hos enkelte et annet. Enkelte 6- 7-åringer er også rett og slett ikke modne nok, og det eneste som kan hjelpe dem er rett og slett tiden.

"Muntlig språk skill...skiller seg e... fra skriftlig språk ved å være e... mer spontant, liksom..."

At det muntlige språket er preget av spontanitet er kanskje det som skiller det mest fra det skriftlige. Vi tenker ikke like mye over hvordan vi formulerer oss når vi snakker som når vi skriver. Hadde jeg innledet et foredrag om det muntlige språket med overskriften ville tilhørerne kanskje trodd jeg var litt nervøs, men antagelig ville ingen tenkt at jeg uttrykte meg feil eller rart slik du kanskje tenkte når du leste overskriften til denne lille refleksjonen. Det spontane språket gir utslag i mange nøleord som ”eh”, ”øøh” og hm”, som gir oss mulighet til å tenke over og planlegge hva vi skal si videre. Såkalte fyllord som ”vel”, ”liksom”, ”på en måte” og ”altså” er også resultat av det spontane, og fører til at det i det muntlige språket ofte er langt mellom innholdsordene. En viss mengde fyllord er absolutt nødvendig i det muntlige språket. Bare tenk deg hvor slitsomt det ville vært å holde en dialog med noen som verken nøler eller putter inn fyllord mellom innholdsordene sine. Dempere som ”på en måte” og forsterkere som ”altså” er viktige fyllord for henholdsvis å moderere eller forsterke/poengtere det man sier. Antagelig er det slik at man bruker flere dempere jo mindre kjent man er med den man snakker med. Man vil jo ikke bli satt i bås med en gang!

Med sms, chat, msn og ikke minst blogg har det muntlige språk vunnet plass i de nedskrevne ord. Disse uformelle kommunikasjonsformene er som det muntlige språket preget av forkortelser, lydrett skriving av dialekter og mange fyllord. Forskere, og norsklærere som har fått inn skolestiler der ”d” brukes istedenfor ”det” har uttrykt bekymring for ungdoms språkbevissthet. Noen norsklærere er derimot positive til denne trenden. Endelig bruker elevene det skriftlige (muntlige)språket aktivt utenom lekser og skolearbeid! En annen positiv side ved dette ”forkortelsesspråket” er at ungdom kan gjøre nytte av det i egen studie- og notatteknikk. Å føle tilhørighet er viktig i tenårene, og gjennom sms- og msn- språk markerer unge at de tilhører en annen gruppe enn foreldre og besteforeldre. Som kommende lærere er det viktig at vi kjenner til språket som brukes i sms og msn slik at vi kan veilede elevene hvis de skulle komme til å bruke dette i skoleoppgaver. En viktig del av norskfaget og skriving er nettopp å lære seg å tilpasse språket og sjangeren etter hva og hvem man skriver til, så vi bør absolutt ikke godta at dette språket kommer inn i skolestilene.

Når det gjelder akkurat denne bloggen er ikke den så preget av det muntlige språket, noe som har sin årsak i at den ikke er spontan fra min side. En blogg som man skriver helt fritt uten tema og ”oppgavetvang” vil trolig ha større innsalg av muntlige formuleringer.

- Elisabeth

Glåkkglåkksko, xylofon og sånn…

”Husker du noe fra din egen lese- og skriveopplæring?”, var Kirstens introduksjonsspørsmål til forelesningen i går. Hmm… nei, jeg tror ikke det… I hvert fall ikke det store øyeblikket da jeg plutselig leste. Men jeg kunne visst nesten lese da jeg begynte på skolen, i følge min mor. Hva ”nesten” innebar, og om jeg var på det logografisk-visuelle stadiet, det alfabetisk-fonemiske stadiet eller om jeg nærmet meg det ortografisk-morfemiske er jeg derimot ikke sikker på. Skiltlesing var visst min store hobby en stund. En hobby som jeg tok opp igjen i en alder at atten da sertifikatet måtte erverves. Nå leser jeg ikke lenger skiltene, for jeg glemmer nesten alltid brillene mine når jeg skal ut å kjøre…

Når det gjelder klasserommet og bøkene vi brukte i første klasse husker jeg noe. Alfabetet var skrevet i små og store bokstaver, (eller grafemer om du vil), øverst på tavla med et lite ” la stå” ved siden av. Leseboka mi var ”Sesam, sesam”, en bok som visstnok fortsatt er mye brukt i skolen. Boka var bygd opp etter alfabetet, og ved hver bokstav (grafem om du vil ) var det skrevet om noe som begynte på den bokstaven. Cello, for eksempel, ble presentert på side tre, mens xylofon var ordet på side 24. Dette ble nok den gangen nye ord i mitt vokabular som da trolig var på ca 8000 ord. Lurer på hvor mange ord jeg kan i dag? Bare i løpet av de siste dagene har vokabularet mitt hatt en betydelig oppdatering, og da spesielt leksikonet ved navn ” norsk grammatikk”.

I forelesningene med både Hildegunn og Kirsten har vi snakket om lydord. Bang! Kræsj! Jeg selv fant opp et glimrende ord i samme kategori da jeg var tre, nemlig GLÅKKGLÅKKSKO! Jeg var nemlig så veldig glad i å låne mammas glåkkende, høyhælte sko, så hva var vel mer beskrivende en glåkkglåkksko!

Vel, nok om glåkkglåkksko og tilbake til lesingen.

- Elisabeth

Lefkas

Blogg-start

Nå er jeg endelig i gang med blogginga...